Den kalde krigens opprinnelse, spenninger og tining av relasjonene

Andre verdenskrig var vitne til en bemerkelsesverdig militærallianse mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen, som lyktes i å hindre Hitlers erobring av Europa. I håp om at denne alliansen mot det brutale naziregimet kunne innvarsle en æra av fred og samarbeid, så folkene og regjeringene i disse landene, sammen med motstandsbevegelsene i de okkuperte landene, en lysere fremtid i møte.

Men i løpet av to år etter krigens slutt ble samarbeidet oppløst i gjensidig mistillit og sammenbrudd i de diplomatiske samtalene. Denne artikkelen tar for seg opprinnelsen til den kalde krigen og analyserer de underliggende årsakene og de viktigste hendelsene fra 1945 til 1947.

Tidlig fiendtlighet

Røttene til motsetningene mellom demokratiske kapitalistiske regimer og det sovjetiske kommunistregimet kan spores tilbake til etterdønningene av bolsjevikrevolusjonen i november 1917. Under Vladimir Lenins ledelse erklærte bolsjevikene at de hadde til hensikt å starte en kommunistisk verdensrevolusjon med sikte på å avvikle kapitalismen, imperialismen og de klassebaserte samfunnene. Denne kunngjøringen, kombinert med bolsjevikenes beslagleggelse av kapitalistisk eiendom, nektelse av å betale akkumulert gjeld og tilbaketrekking fra den allierte koalisjonen under første verdenskrig, utløste uro og svik blant vestmaktene.

Vestmaktene oppfattet bolsjevikenes planer som en direkte trussel mot deres økonomiske og sosiale systemer, og følte seg forrådt i den kollektive kampen mot den tyske imperialismen. Etter Tysklands kapitulasjon i november 1918 ga ententemaktene derfor økonomisk støtte og sendte små militære kontingenter for å støtte de kontrarevolusjonære hærene som kjempet mot bolsjevikregimet. Samtidig oppfordret bolsjevikene sine tilhengere i de vestlige landene til å melde seg ut av Den andre internasjonalen av sosialistpartier og slutte seg til den nyetablerte Tredje internasjonalen av kommunistpartier, der de sverget troskap til Moskvas ledelse.

Samarbeid i krigstid

På bakgrunn av den ulmende spenningen under andre verdenskrig oppsto det en usannsynlig allianse mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Fra den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 til Nazi-Tysklands endelige nederlag i mai 1945 samarbeidet disse nasjonene lojalt og effektivt for å hindre Hitler i å erobre Europa. Eksilregjeringer og motstandsbevegelser i land okkupert av aksemakten, som Frankrike, Polen, Nederland, Danmark og Norge, delte håpet om at denne krigsalliansen skulle legge grunnlaget for en fredelig og samarbeidsvillig fremtid mellom vestlige demokratier og Sovjetunionen.

Til tross for optimismen som den militære seieren hadde skapt, opplevde man en rask nedgang i samarbeidet og fremveksten av en gjennomgripende gjensidig mistillit i etterkrigsårene. To viktige faktorer bidro til at krigsalliansen ble forvandlet til en kald krig: de krigførende maktenes utmattelse etter mange års konflikt og innføringen av atombomben. Den ødeleggende effekten av atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 understreket ikke bare det destruktive potensialet i en krig mellom Sovjetunionen og Vesten, men fungerte også som et kraftig avskrekkende middel mot åpen krigføring.

Kjernefysisk avskrekking

I 1949 testet Sovjetunionen sin første atombombe, noe som forsterket erkjennelsen av at en krig mellom Sovjetunionen og Vesten potensielt kunne utslette alt liv på jorden. Dette dystre perspektivet fungerte som en tvingende hindring for åpne fiendtligheter mellom de to maktene. I stedet engasjerte de seg i økonomisk og ideologisk krigføring, opprettholdt motstridende militærallianser (NATO og Warszawapakten) og investerte store ressurser i spionasje. Verden befant seg i en langvarig kald krig, preget av ideologiske konfrontasjoner og militære motsetninger, uten at det kom til direkte væpnet konflikt.

På slutten av 1980-tallet skjedde det en bemerkelsesverdig endring da den interne oppmykningen av det sovjetiske diktaturet, Mikhail Gorbatsjovs nedrustningsforslag og Ronald Reagans vilje til å engasjere seg i slike forslag skapte en atmosfære av samarbeid. Disse faktorene førte til en gradvis oppmykning av den kalde krigen og erstattet den iskalde fiendtligheten som hadde preget forholdet mellom Vesten og Sovjetunionen i fire tiår.

Årene etter krigen

For å forstå det raske skiftet fra samarbeid i krigstid til fiendtlighet i fredstid, er det avgjørende å se nærmere på både de langsiktige årsakene og konkrete hendelser i perioden 1945-1947. Selv om det innledende avsnittet fremhevet håpet som ble skapt av den militære koalisjonen i 1941-1945, er det viktig å erkjenne at de demokratiske kapitalistiske regimene og det sovjetiske kommunistregimet hadde vært i et gjensidig fiendskap helt siden bolsjevikrevolusjonen i 1917. Trusselen fra tysk opprustning og nazistisk aggresjon overskygget for en stund den kalde krigen mellom 1917 og 1936.

Den kalde krigen oppsto som et komplekst samspill mellom historisk misnøye, ideologiske konflikter og geopolitisk dynamikk. De tidlige frøene til fiendtlighet som ble sådd under bolsjevikrevolusjonen og de påfølgende kontrarevolusjonære reaksjonene, la grunnlaget for en langvarig periode med spenning mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Til tross for de første løftene om samarbeid etter krigen, bidro utmattelsen av de krigførende maktene og innføringen av atomvåpen til å forsterke denne splittelsen. Men med de interne endringene i Sovjetunionen og viljen til nedrustning hos ledere som Gorbatsjov og Reagan, ble den kalde krigen etter hvert avløst av en ny æra med samarbeid og forbedrede relasjoner.